Brev III · Værens fortvilelse, del 1: ansiktet…

Til deg som en gang har skvettet av ditt eget speilbilde,

Så viste ansiktet seg. Jeg ba ikke om det. Det kom forvrengt, nesten som en ulogisk utvikling av en tegning som nekter å bli voksen, men som ikke har noe barnslig over seg. Det er skikkelser som ligger på lur etter alt og alle. Øyne som hører mer enn de ser. Munner forseglet av harde streker. Tenner som danser på grensen til det groteske.

Jeg levde i årevis inne i teatret, og kanskje er det derfor disse ansiktene er masker. Men det er ikke masker som skjuler; det er masker som avslører det det virkelige ansiktet ikke ville hatt mot til å vise. I Masker som biter meg smiler de altfor bredt, og innerst inne biter de alle.

Streken min ble mer krampaktig, og jeg begynte å male i alle størrelser, fra et ark på tretten ganger atten centimeter til et lerret på to meter. Og mitt behov for lag ble nesten en sykdom: maling over maling, kontur over kontur, som om jeg prøvde å fange energien til disse vesenene før de slapp ut av lerretet.

Jeg malte ansikter som skriker uten lyd, som i Ekko på soveromsveggen, der noen ikke lenger vet om de snakker med seg selv eller med veggen. Jeg malte ansikter som ennå ikke er født, som Stemmen som ennå ikke er født, det nøyaktige øyeblikket da det indre ber om å slippe ut. Jeg malte gutter som drømte om verdens undergang, ikke som tragedie, men som den siste leken før alt forsvinner. Og jeg malte en kjærlighet som en forbrytelse begått med hender dekket av glasur, i Vi elsket slik man visker ut sitt eget navn.

Karnevalet, som jeg i den første fasen malte som folkemengde, lot jeg her tie. Portretter av et stille karneval er karnevalsfeirere i et stumt delirium, fanget i forbløffelsens øyeblikk. Helt til jeg lot alt renne ut i Endens karneval, hundre og åtti ganger to hundre centimeter latter som blir igjen når alt raser sammen. Smertene danser med glitter, tragediene bærer maske, traumene synger i bloco. Å le ble for meg overlevelse, fordi å gråte krever pust, og det er ingen luft igjen.

Dette er fasen da jeg forsto at deliriet kan være knallrosa og ha stjerneøyne. At avgrunnen også gapskratter. Og at hvert ansikt jeg maler, er et knust speil: en mulig gjenspeiling av det vi er, mangfoldige, sårede, levende.

Hvis et av disse ansiktene ser ut til å stirre på deg, ikke se bort. Det gjør bare med deg det du gjorde med det.

Marcus Yabe, Fase III, 2022 til 2024