Brev II · Oppdagelsen av formen: sirkelen og hjemmet

Til deg som fortsatt har familieportrettet stående i bokhylla,

Etter skriket kommer spørsmålet: hvor kom det fra? Jeg reduserte streken til den ble en aksent, og av aksenten ble sirkelen født, den eldste formen som finnes. Sirkelen er livmor, er øye, er rundt bord, er bånd. Den er også den nøyaktige tegningen av den som snurrer uten å komme av flekken. Det var med den jeg gikk inn i hjemmet.

Dette er fasen da jeg malte familier. Ikke familien i fotorammen, men den jeg kjenner igjen rundt bordet, bærende på det som ikke ble sagt. I Den hellige familie malte jeg det samme mysteriet tre ganger. Først i glødende rødt, kjøtt og konflikt, med båndene som viste seg mer som lenker enn som ly. Så i formørkede toner, tråder på randen av å ryke, kjærligheten som holder stand mellom arrene. Til slutt i grønt, en intim jungel der kroppene omfavner hverandre for å beskytte og, i samme gest, overvåke. For meg har det hellige aldri vært rolig. Det er overlevelse i rå tilstand.

Jeg var ikke opptatt av det rene. Min forpliktelse er overfor fortellingen. Jeg la lag på lag uten å ville avsløre alt, fordi hver familie har en kjeller. Jeg lot den kaotiske energien ligge der nede, under jorden, og bære det som viser seg på overflaten, slik en arv bærer.

Så kom ansiktene til meg. Sju variasjoner over den samme stillheten er sju blå masker jeg malte for å lytte til det som ikke blir sagt: den samme gesten som prøver å oversette seg selv til sju tause stemmer. Og i Familexas samlet jeg ansiktene tre og tre, som familie, som treenighet, som gammelt fotografi. De sammensydde munnene sier mer enn noe skrik. Under en augusthimmel strødd med slukte stjerner har de ventet altfor lenge. I varm leire stiger de frem som fossiler av et minne som har stått imot støvet. Mellom himmellegemer og hvisking puster de sammen uten å snakke, fordi det eneste som noen ganger er igjen av en familie, er dens tyngdekraft.

Jeg malte også kropper som overgir seg. To kropper som ligger mellom skogen, himmelen og elven flykter ikke: de hviler. Jeg ville ikke skille dem fra landskapet; jeg ville gi dem tilbake til det. Det er det eneste stedet i denne fasen der kjærligheten hviler uten frykt.

Jeg lærte i denne fasen at å høre til og å fange bruker det samme verbet. At hjemmet som tar imot oss, er det samme som gjør oss tause. Og at ingenting av det som blir begravd, er dødt: det er liv i knoklene, det er historier i leiren, det er øyne som fortsatt ser på oss derfra.

Marcus Yabe, Fase II, 2020 til 2024