Brev I · Oppdagelsen av streken: det første skriket

Til deg som begynner ved begynnelsen,

Hver fødsel er gråt før den blir et navn. Slik ble min strek født: uten grammatikk, uten teknikk, bare med det presserende behovet for å gi verden tilbake en tyngde den hadde lagt i fanget mitt. Det var scener fortalt på jobbmøter, mellom en kaffe og den neste, av folk som dekket byen og kom tilbake med den klistret til huden. Jeg lyttet. Og det jeg hørte, gikk ikke bort.

Det første lerretet, Oppdagelsen av streken, ble malt og begravd flere ganger. Hver versjon begravde den forrige, som når man prøver å glemme og bare klarer å samle opp. Der forsto jeg at maleriet mitt ikke ville bestå av treff, men av sedimenter. Fargen vibrerte, og under den lå stillhet, angst og maling.

I denne fasen beskrev jeg ingenting: jeg slo om meg, og streken med meg. Den ble kropp fanget mellom svarte gitter i Strekens kropper. Den ble oppskåret hud eller gåsehud over røde bakgrunner som minner like mye om begjærets hete som om en blodpøl, i Strekens seksualitet. Den ble en Romeo og en Julie under tynne tepper i et iskaldt skur, i Strekens romantikk, som bevis på at ømheten insisterer på å bo der alt rundt krever stillhet. Den ble bekken som renner gjennom favelaen og vasker, på samme tid, minnet og smerten.

Og den ble klagesang. De tre Mariaenes streker er tre lerreter, to hundre og førti centimeter gråt, for mødrene som gråter over barna sine. Jeg malte som når man reiser et alter: sirkulære gester, farger som veksler mellom ømhet og sår, fraværet forvandlet til nærvær.

Men jeg danset også. I Strekenes frevo og i Strekenes Olinda lot jeg lerretet bli folkemengde, bakke, februar. Jeg ville ikke ha noe sentrum, jeg ville ikke ha noen retning. Jeg styrte ikke streken: jeg lot den rive meg med. Jeg oppdaget at festen og tragedien bruker den samme paletten, og at det folket som lider mest, er det som best vet å feire.

På slutten av denne fasen sprengte jeg streken i biter. Strekens demontering er øyeblikket da jeg åpnet gestens kropp for å se hva som pulserte inni, som en skapelsens anatomi. Jeg demonterte streken fordi hele meg ikke lenger fikk plass i den.

Hvis du ser på disse verkene og synes de er naive, se igjen. De er ikke skisser av en maler som ennå ikke visste. De er mitt vitnesbyrd: vitnesbyrdet om en mann som allerede visste for mye og trengte, for første gang, å ikke vite noe.

Marcus Yabe, Fase I, 2020 og 2021