Kunstnerisk uttalelse · Det som ikke fikk plass i ordene

Til deg som ser,

Før malingen fantes lyset. Jeg lærte verden å kjenne fra en scene: jeg instruerte skuespillere, tente lyskastere, kledde kropper som ikke var mine, reiste kulisser som varte en sesong og så ble revet ned i mørket. Allerede som gutt malte jeg skilt for å kunngjøre andres fester. Siden kom grafisk design, et trykkeri i Nagoya, redaksjonene, magasinene, møterommene. Jeg brukte halve livet på å gi form til det andre trengte å si.

Jeg er født i Paranavaí og bor i Curitiba. Og det var her, i 2020, da hele verden lærte å holde pusten, at jeg forsto at jeg bar på for mange scener. Tragedier fortalt med lav stemme av dem som så dem på nært hold: bekker, skudd, mødre, kalde skur. Ingenting av det var mitt, og alt sammen bodde i meg. Jeg tok et lerret på 118 ganger 180 centimeter og begynte å male uten å be håndverket om lov. Jeg malte, malte over, gjemte bildet under andre versjoner av seg selv. Da streken endelig viste seg, var den ikke stil. Den var pust.

Siden den gang er det blitt syttiseks verk på fem år, ordnet i fire faser som ikke adlyder kalenderen. Streken ble sirkel. Sirkelen ble ansikt. Ansiktet forvred seg til det smilte med for mange tenner. Jeg skiftet språk slik man skifter ham, og jeg ber ikke om unnskyldning for krampen: hver fase er det samme spørsmålet stilt av en annen strupe.

Jeg maler i akryl og blandingsteknikk, på lerret, kartong, trykt klistremerke og kunstlær. Jeg maler familie, ømhet, urban vold, karneval og stillhet. Jeg maler favelaen som ble fortalt meg, blocoen som river med seg, middagsbordet der alle poserer med tomme øyne. Fargene er sterke, men ikke la deg lure: de er der for å kamuflere kaoset og provokasjonene. I mitt maleri er gleden en overlevelsesstrategi.

Jeg stoler ikke på den rene overflaten. Jeg legger lag på lag og lar noen bli begravd, fordi jeg tror at det som ikke synes, også bærer det som synes. Noen lerreter har ventet i årevis på den siste streken. Fra Japan, der jeg bodde i nesten tre år, tok jeg med meg en stille ærbødighet for gesten som gjentas til den blir ritual. Derfor er hvert lag, selv i overfloden, en bønn gjort med hånden.

Jeg ber deg ikke om å like. Jeg ber deg om å føle. Og om du føler, om å bære. Et verk av meg vil ikke bare ha en vegg; det vil ha samliv. Det kommer til å se tilbake på deg, hver dag, og hver dag vil det si noe annet.

Dette er det første av mange brev. De fire andre forteller, fase for fase, hvordan jeg kom hit. Les dem i rekkefølge eller i vilkårlig orden. Kaoset, vil du merke, har aldri hatt noen kronologi.

Marcus Yabe, Curitiba