Brev IV · Værens fortvilelse, del 2: det som…

Til deg som har kommet helt hit,

På et tidspunkt tok frykten min for overtredelsen slutt. Jeg kan ikke si hvilken dag. Jeg vet at kaoset plutselig sluttet å be om lov og slo seg ned i hvert penselstrøk, i hvert lag jeg la. Dette er fasen der fortvilelsen min når sitt høyeste punkt, som en apokalypse der den sosiale dekompensasjonen skjer på lerretet, i streken og i figurenes energi.

Her sluttet tiden å være en linje for meg. Jeg begynte noen av disse verkene for år siden og følte meg først nå drevet til å sette den siste streken, det siste skriket. Speil som ikke speiler, to meter bredt, er et av dem: to ansikter side om side som ikke ser på hverandre, smeltet sammen i forvirrede grønnfarger. Der avslører ikke speilbildet. Det oppløser.

Nå maler jeg ansiktet som anatomi. I Vaskulært karneval smiler det med alle nervene, laget av arterier og konfetti: et opptog på innsiden av huden. I Brennende latter slikker flammene ansiktet, og det smiler, ikke av mot, men av vane, med horn som er krone. I mitt maleri sluttet gleden å være forkledning og ble forsvar, noen ganger hevn.

Jeg begynte å gi navn som ikke finnes. Familexas, Milicexas, Ninexas, Caotibkismo. Det er ikke ord, det er passord til den fargerike galskapen som holder oss oppreist. I Milicexas, i militære toner, tegnet jeg en genealogi over kontroll og frykt, en karikatur av en makt som er farlig familiær. Det er skriket mot autoriteten som later som den beskytter. I Ninexas er ni ansikter ni variasjoner over det samme sammenbruddet, og linjen lukker seg aldri: konturen lekker alltid.

Og så gjorde også underlaget opprør. Jeg malte på trykt klistremerke, på kunstlær, på mitt eget ansikt. I Selficonexa går jeg inn i skapningen: det virkelige portrettet blander seg med deliriet, og kunsten slutter å fremstille for å fortære. I Iconexa holder et klassisk og rolig ansikt stand i midten mens verden raser sammen rundt det, æret og vanhelliget på samme tid. I The Tote blir en tøyveske et urbant relikvieskrin, tatovert hud fra en tid i kollaps, som bærer verden og den som gikk seg vill i den.

Midt i alt dette skrev jeg et grafisk brev: Pauta Amor. Mellom overstrøkne ord og oppsperrede øyne, en taus bønn. Kanskje er det summen av alt jeg har gjort til nå: å elske er å tåle forvirringen, og forvandle den til kunst.

Denne fasen er ikke over. Jeg har fortettet den, ikke avsluttet den. Jeg fortsetter å søke den estetiske undergravingen, i andre materialer og i andre størrelser, fordi det som driver meg, aldri har vært en stil. Det har vært et begjær: værens begjær.

For dette er ikke bare maleri. Det er overlevelse. Det er ritual. Det er flamme. Det er det som ble igjen etter kollapsen.

La den som ser, føle. La den som føler, bære. Og la den som bærer, forvandle.

Marcus Yabe, Fase IV, 2021 til 2025